Lyver Udisc-ratingen???
Share
Inspirasjonen for blogg-posten kom under NH-touren, hvor folk snakket om fasiliteter og hvor god banene egentlig er og hvor villedende Udisc av og til er, vi har alle vært der. Du åpner UDisc, finner en bane med 4,8 stjerner og tenker: «Dette blir årets runde, spilt på en fett bane»
Tre hull senere står du til knærne i myr med én våt sokk for den andre mangler, to bogeys og en Destroyer som nå offisielt tilhører naturen.
Så hva skjedde egentlig?!?!
Sannheten er at UDisc-ratinger ikke alltid handler om hvor god banen faktisk er. Ofte handler de like mye om humør, vær, dagsform og hvor mange discer folk måtte ofre til skogen den dagen.
Værforhold = gratis stjerner, en bane spilt i solnedgang, 22 grader og vindstille får nesten automatisk høyere rating enn samme bane i sidelengs regn og motvind.
Ingen skriver "Fantastisk bane, men jeg mistet følelsen i fingrene på hull 4" eller "jeg har ikke sett vennen min på 22 år"
Likevel påvirker det ratingen enormt. Mange baner lever på de perfekte sommerdagene. Andre blir brutalt dømt etter én høstrunde der tee-padene minner mer om curlingbaner.
Lokale spillere er hardest
Det er litt fascinerende.
Spillere som har banen som hjemmebane er ofte de mest kritiske.
De ser alle småfeilene:
- litt skjev tee-pad
- én irriterende grein
- gjørmehull ved kurv 12
- den ene kurven som står «to meter feil»
Mens tilreisende spillere bare «For en syk bane! 5 stjerner!»
Lokale spillere har brukt tre år på å irritere seg over samme rot på hull 7.
Roadtrip-effekten er ekte?
Min tanke er at noen ganger er det ikke banen som får høy rating. Det er hele opplevelsen. Man har kjørt langt med gode venner, stoppet på bensinstasjon for kaffe, monster eller en 190 grams dobbel ost og bacon og plutselig føles selv et par middelmådige hull som ren diskgolf-magi. Da kommer den spontane «Beste banen jeg har spilt.»
Nye baner får honeymoon-rating?
Dette skjer nesten hver gang. En ny bane åpner, og ratingene flyr rett til værs. Alle er gira, stemningen er topp, og folk er bare glade for å kaste på noe nytt.
Så går det seks måneder.
Plutselig begynner kommentarene å komme:
- «Litt repetitive hull»
- «Kunne vært bedre flyt»
- «Mangler benker»
- «Hull 14 gir ingen mening»
Discgolf-folk blir fort komfortable.
Og komfortable diskgolfere begynner å anmelde som om de jobber for Michelin-guiden.
Vanskelig bane betyr ikke dårlig bane!
Dette er kanskje den vanligste feilen.
Tekniske skogsbaner får ofte dårligere rating fra spillere som:
- treffer hvert eneste tre
- mister discer
- skriver +12 på scorekortet
Det er helt menneskelig. Men noen ganger er banen egentlig fantastisk. Den bare nekter å gi deg birdies gratis. Det er litt som å hate et sjakkbrett fordi du taper i sjakk.
Småting påvirker mer enn folk innrømmer.
Mange rater ikke bare banen. De rater hele dagen.
Parkering.
Toalett.
Skilting.
Benker.
Mobildekning.
Hvor langt det er mellom hullene.
Og ja — folk trekker faktisk rating hvis de må gå opp en veldig bratt bakke. Diskgolf-folk elsker natur. Men helst natur med enkel logistikk.
Såååå… kan man stole på ratinger???
Ja generelt :)
UDisc-ratinger er fortsatt nyttige, spesielt når mange har vurdert banen over tid.
Men de forteller ikke hele historien.
Noen baner er:
- mye morsommere enn ratingen tilsier
- bedre for spesifikke spillestiler
- fantastiske i godt vær
- brutale i vind
- perfekte for noen og mareritt for andre
Den beste løsningen er egentlig ganske enkel, Spill banen selv!
For plutselig er det du som står der etter runden og gir 5 stjerner fordi kiosken solgte deg en Bokeh som lå bakom hyllen og du traff dagens lengste putt på hull 18.