Discgolfens største styrke er ikke diskene

Når folk utenfor miljøet ser på diskgolf legger de gjerne merke til flyvende plast, kurver i skogen og folk som går lange turer med store sekker på ryggen med 238 disker i sekken, en paraply som alltid samler greiner, men som du må ha fordi det kan jo regne...

Det de sjelden ser, er det som faktisk holder sporten i gang.

 

Dugnadsånd!

 

For selv om diskgolf vokser raskt, er det fortsatt en av få idretter hvor svært mye av grunnarbeidet utføres av frivillige. Baner dukker ikke opp av seg selv. Fairwayer rydder ikke seg selv. Tee-pads springer ikke ut av treer med ferdig kunstig gress.

Bak nesten hver eneste bane i Norge finner du en gjeng entusiaster som har brukt utallige timer på å gjøre en skog til et sted hvor folk kan oppleve birdies, bogeys og den obligatoriske turen inn i nærmeste kratt.

Mange av disse ildsjelene får sjelden oppmerksomheten de fortjener. De er gjerne de første som møter opp med motorsag og rake, og de siste som drar hjem når dugnaden er over. Ofte er belønningen en kaffekopp, litt skryt og kanskje en mulighet til å spille en runde etterpå.

Det er ganske norsk (var i hvert fall)

Vi har lange tradisjoner for å bygge ting sammen. Enten det handler om idrettslag, grendehus eller skiløyper, har fellesskapet alltid stått sterkt.
Diskgolf passer rett inn i denne tradisjonen.

Mange av Norges beste baner er ikke resultatet av store investeringer eller profesjonelle anleggsteam. De er resultatet av mennesker som har sett et område og tenkt:

"Her kunne det faktisk vært et ganske kult hull."

Noen måneder senere står det en kurv der.

Og kanskje et litt for vanskelig par 3 som banedesigneren nekter å innrømme er for vanskelig, you know who you are 😉

Diskgolf har også en unik evne til å samle mennesker. På en vanlig klubbkveld kan du finne tenåringer, pensjonister, foreldre, studenter og konkurransespillere på samme kort. Alle spiller den samme banen. Alle jakter den samme kurven.

Det er ikke mange idretter som klarer akkurat det.

Kanskje er det derfor sporten fortsetter å vokse. Ikke fordi den har de største sponsorene eller de mest imponerende arenaene, for det har vi ikke. Men fordi den bygger på noe som står sterkt i Norge: fellesskap, frivillighet og ønsket om å skape noe sammen. Litt idealistisk, men jeg velger å tro det.

Neste gang du spiller en runde på hjemmebanen, kan det være verdt å tenke på alt arbeidet som ligger bak. Noen har ryddet stien du går på. Noen har satt opp kurven du putter på. Noen har brukt fritiden sin for at andre skal få en bedre opplevelse.

Og hvis du en dag blir spurt om å være med på dugnad, er svaret kanskje enklere enn du tror.

Tross alt er det mye lettere å klage på et tre i fairwayen etter du selg har vært med og ryddet de andre.